| 
             Sigurd Hoel var for mange den ultimate urbanisten. Han var ett 
              med hovedstadens "in-steder", og var gjerne midtpunkt 
              der de intellektuelle samlet seg. Men heller ikke hovedstaden var 
              stor nok for Sigurd Hoel, som ofte søkte ut i Europa, og 
              betraktet Norge fra Berlin omtrent som han betraktet Odalen fra 
              Oslo:  
            "
 Den merkelige, ubetingede, absolute talentfiendtlighet 
              som raader hjemme i Norge ialfald, hos alle dem, eller næsten 
              alle dem, som har magt og myndighet. Jeg har merket det i alle de 
              aar jeg har skrevet i aviser, bl.a. Det er som om redaktøren, 
              og især redaktionssekretærer, faar rent vondt i øinene 
              hver gang de faar noget talentfuldt mellem hændene. Og hvis 
              det av en eller anden grund ikke kan refuseres, saa maa det ialfald 
              betales mindst mulig." 
           | 
           
              
              Sigurd Hoel i samtale med elever  
              på Nobel-hjørnet på Carl Johan. 
              Foto utlånt av Gyldendal Norsk Forlag
           | 
        
         
          | 
 (Sigurd Hoel i brev til Sigurd Bodvar, forfatter som Sigurd 
              Hoel hjalp i forlagsverdenen, datert Berlin 30/12 -29) 
            
            "Odalens valgspråk. Det nitter itte" 
              "Bygden" 
              Innholdet av det første kapittel, hensikten med det, må 
              være å vise bakevje. En bygd utenfor strømmen. 
              En bygd hvor det kokes op og op igjen på de samme tingene. 
              Hvor alt nytt som kommer utenfra møtes med mistro, mens alt 
              nytt som forsøkes innen selve bygden, møtes med latter. 
              Latteren, fliret og helst en sviende setning, som et brennmerke, 
              er forsvaret mot alt nytt, alt som er annerledes(
).. 
               
              (Fra Sigurd Hoels notater til Trollringen) 
             
              (
) Han reiste seg og travet litt omkring på gulvet. 
              Gikk ut i hagen. Betraktet bilene som suste forbi. Hørte 
              skranglingen fra forstadsbanen. Gikk inn igjen. Snart var han på 
              vei til byen. Til et møte. For å snakke med Harald 
              Grieg. For å spise sammen med Ingrid - som regel på 
              Continental. Han bodde ikke langt fra Smestad stasjon. Men han tok 
              aldri trikken. Trikk var et ukjent fenomen i den eldre Hoels liv. 
              Han satt ved skrivebordet. Så gikk han bort til telefonen 
              Tok av røret: 
              "Dette er forfatteren Sigurd Hoel. Kunne de være så 
              vennlig å sende en drosje til Holmenkollveien 13 B. Jeg venter 
              utenfor". 
             
            (Fra Øystein Rottems biografi Sigurd Hoel - et nærbilde.) 
             
           |